Teknologisykepleieren

Fra å jobbe på en lindrende enhet hvor jeg kunne hjelpe noen ganske få, så jeg muligheten til å hjelpe mange flere innen helse og omsorgsektoren. Erfaringer fra sykepleierlivet gjør at jeg lettere kan forstå og rådgi helsepersonell som nå sitter på den andre siden av bordet og samtidig være en ressurs for Atea. Når robotomsorg og digitale hjelpemidler ikke lenger er en fremtidsfantasi, skal vi fortsatt sørge for å beholde den menneskelige faktoren. Da må vi tenke teknologi med hjertet, og få pårørende med på laget.

Innovasjon i omsorg

NOU 2011:11 «Innovasjon i omsorg» omhandler samhandlingsreformen nummer 2. Der beskrives viktighetene av pårørendeinvolvering. De sitter med uvurderlig erfaringsbasert kunnskap om sine kjære som kan bidra til at mennesker med behov for pleie og omsorg får verdige liv. Med velferdsteknologi kan pasienten, gammel som ung, og pårørende, ta del i den næres hverdag. Digitale hjelpemidler tilpasset enkeltpersonens behov forenkler hverdagen uten at man må forsake grunnleggende menneskerettigheter som sikkerhet og trygghet.

Mulighetene velferdsteknologi kan gi enkeltmennesker skal derfor ikke undervurderes. Det skaper større frihet over egen hverdag, økt livsglede og frigir varme hender i helseyrket.

Nå er det minnene igjen

Samtidig er mine egne private erfaringer også viktige i jobben som velferdsteknologisk rådgiver. Jeg ønsker å være en engasjert pårørende. En datter som bryr seg og følger opp. Jeg har to fantastiske foreldre som alltid har brydd seg om meg, betingelsesløst. Mine nærmeste skal ha det godt og motta riktig helsehjelp, uansett alder.

Jeg har «godt voksne» foreldre. Mange vil vel også kanskje mene at de nå har levd mye lenger enn veldig mange andre. Alle skal vi bli eldre, men realiteten er at alle ikke blir det. Da jeg fylte 20 år, levde ingen av mine besteforeldre. Min sønn på 20 år har fortsatt fire besteforeldre. Han er heldig! De har ett ønske: å få bo hjemme på småbruket så lenge de lever. Og ja, de skal få bo hjemme.

Pappa drømmer. Han drømmer om livet han hadde da han var fysisk sterk og kunne hente sauene inn fra beite om høsten. Han drømmer om nattevaktene i fjøset da det var lamming om våren. Stadig vekk må vi hjelpe pappa ut på tunet og inn i fjøset fordi drømmene har blitt så sterke at han må se med egne øyne at det ikke lenger er sauer i fjøset. Vi har mulighet til å gjøre dette fordi han bor der han har bodd hele sitt voksne liv. Drømmene blir ikke slukket med medikamenter.

Hvilke hjelpemidler trengs?

Som pårørende handler det om trygghet og bedre toveiskommunikasjon. Jeg vil vite hva som skjer når ukjente kommer på besøk og hva som blir gjort. Ikke fordi jeg tror de har dårlige hensikter, men fordi det gjør det lettere for meg å følge opp, og for å være den støttespilleren mine foreldre trenger meg som. Kommunikasjon bidrar også til frigjort kapasitet fordi vi kan føle oss sikre på at behov blir ivaretatt.

Få med de pårørende

Da jeg var hos Atea for første gang, beskrev jeg hvordan mine foreldre ble fulgt opp hjemme. Det er ikke en lystig fortelling, men allikevel en god historie. Mine foreldre kan bo hjemme, slik de ønsker, fordi vi pårørende står på og snakker deres sak. Jeg fortalte om nøkkelboksen få har tilgang til, og hjemmesykepleierne må derfor banke på vinduet for å komme inn. Heldigvis bor foreldrene mine i 1. etasje, det er det ikke alle hjemmeboende forunt å gjøre. For en person som er kognitivt svekket eller har en demensdiagnose, er det enkelt å lukke opp for et menneske som smiler og vinker og som sier «jeg vil inn til deg». Trygt og sikkert er det derimot ikke.

Jeg fortalte om permene med sensitive papirer lett tilgjengelig for besøkende, jeg fortalte om rullestoler i alle modeller, om seil og heis, om ramper både foran og bak huset, om brannalarm som ikke varsler ut av huset. Om alle kompromissene som må til for at det skal gå an.
Er det trygt og sikkert? Det får andre vurdere.
Er det kostbart? Ja, garantert.

Er det hjelpemidler som blir brukt? Delvis.

Et viktig trekk med dagens innoverende velferdsteknologi er at det skal ta hensyn til den enkelte bruker. For at vi skal få det til er kunnskapen hos pårørende er grunnleggende – de kjenner brukeren best. Hva slags problemer må løses for at brukeren kan få beholde livet slik de har levd det til nå? Hva liker han eller hun? Hva kan mestres?

For å kunne møte helseutfordringer med teknologi, må det ofte en ikke-teknolog til for å snakke teknologi. Jeg er stolt av å kunne være mellomleddet som gjør dette mulig, både for mine egne foreldre på småbruket, og for alle andre som ønsker bo hjemme etter hvert som kroppen sakner farten.