Hvorfor gjør vi ikke mer for å bedre hjemmetjenesten?

Vi får stadig dårligere tilgang på helsearbeidere og allerede i dag er det rundt 7000 ubesatte sykepleierstillinger i Norge.

Som tidligere sykepleiere i hjemmetjenesten har vi flere ganger opplevd at pasienter har fått forverret sykdomstilstand, der vi ved bruk av teknologi kunne fanget opp symptomene på et tidligere tidspunkt, skriver Marianne Andreassen Bhatti og Birte Fiskerstrand, rådgivere innen velferdsteknologi. 

Vi må gjøre knallharde prioriteringer for hver helsekrone vi disponerer. En sykehjemsplass koster det norske samfunn om lag 900 000 kroner hvert år. Det er derfor mye å spare på å tilrettelegge for at eldre kan bo hjemme lengre. Tall fra Menon indikerer at det å være lengre hjemmeboende kan spare samfunnet for over 150 millioner årlig i helsekostnader, og at det er enda mer å spare i redusert sykdomsbyrde.   

Store utfordringer i hjemmetjenesten 

Forskning viser at det er utfordrende å få til kontinuitet i hjemmetjenesten. Det betyr at i mange kommuner har man utfordringer med å rekruttere helsepersonell med fagkompetanse, som gjør at mange må benytte ufaglærte og vikarbyrå på midlertidig basis. Ved tilstander som gradvis forverrer seg over noen dager, vil det være vanskeligere for helsepersonell å få med seg de små endringene når man ikke ser pasientene oftere.  

Dette bremser kontinuiteten og kvaliteten for de eldre som mottar den nødvendige helsehjelpen, siden ulikt helsepersonell med ulik kompetanse følger opp pasientene. 

Fra reaktiv til proaktiv 

Flere med kronisk sykdom, kognitiv svikt og multisyke pasienter gjør hjemmetjenesten mer kompleks. Små endringer i funksjon og sykdomsbilde hos pasientene er vanskelig å observere. For eksempel ved forverring av kroniske sykdommer, infeksjoner, delir og funksjonsfall, vil det skje en endring i pasientens normale aktiviteter. Dette kan være endringer i søvnmønster, hvile, ernæringsstatus og hygiene.  

Kan følge utviklingen tettere 

Så hvorfor gjør vi ikke mer for å fange opp dette? Vi har teknologien, men vi må også benytte dataene som teknologien gir, og sette disse i sammenheng med de kliniske observasjonene. Vi kan få data fra endringer i normal aktivitet, som for eksempel at pasienten har flere toalettbesøk om natten, ligger lenger i sengen enn normalt eller er mer urolig på natten. Ved å se på data fra teknologien hjemme hos pasienten, vil helsepersonell kunne følge utviklingen tettere. Tidligere kontakt med lege og tidligere oppstart av behandling vil kunne hindre eller utsette behovet for mer krevende behandling. Det gjør at vi kan bygge proaktive og forebyggende tjenester, og samtidig sikre at de som jobber i hjemmetjenesten har støtte i sine prioriteringer. 

Hvorfor ser vi ikke til våre naboland? 

Finland har kommet langt med å bygge proaktive og forebyggende helsetjenester for hjemmeboende. De bruker aktivitetsdata for å kartlegge og raskere kunne sette inn tiltak i oppfølging og behandling av pasientene. Dataene de innhenter er fra aktivitetsklokker og sensorer i hjemmet, som gir mulighet for helsetjenesten i de finske kommunene til å få informasjon om endringer fra normaltilstand. Dette gjør at de kan følge opp sykdomsutvikling i tidlig fase og kunne forebygge før det blir mer alvorlig. I tillegg gir dataene beslutningsstøtte som øker kvaliteten på helsetjenesten. 
 
Dette må vi som samfunn utfordres på og lære av, for vi vet at vi ikke kan fortsette som vi gjør i dag.