Må vi bremse digitaliseringen?
Digitaliseringen av vestlige samfunn har ført til et vanvittig forbruk av elektronikk, og Norge er det landet i Europa som produserer mest elektronisk avfall.
Denne kommentaren ble først publisert i Digi.
Vi må bremse denne forbruksfesten. Det handler om hvordan vi kan produsere og forbruke mer ansvarlig, skriver Nelly Flatland, fungerende bærekraftsjef i Atea Norge.
Gjenvinning av elektronisk avfall representerer årlig en verdi på 120 millioner kroner på verdensbasis, og økonomien er økende. Innen 2030 er det forventet at denne mengden avfall vokser med 500 prosent. På global basis i fjor produserte vi 63 millioner tonn elektronisk avfall. For første gang veier denne typen avfall mer enn verdens tyngste menneskeskapte objekt – den kinesiske mur. Det er ikke noe å være stolt av.
IT-bransjen har store utfordringer, både når det gjelder verdikjeder og sirkularitet. Skal vi nå EUs mål om å være helsirkulært innen 2050 må vi ta grep – nå.
Livssyklusen til elektronikk
Hvert år kjøper vi nordmenn to millioner mobiltelefoner. Hjemme i norske skuffer og skap ligger det 10 millioner mobiltelefoner som vi ikke bruker. Den eksplosive veksten av teknologi har ført til utvinning og forbruk av mineraler og metaller. Vi er i ferd med å gå tom. Sjeldne metaller som europium og terbium er ikke lenger å få tak i. Et kretskort består av omtrent 30 prosent kobber. Kobber er det estimert at vi vil gå tom for allerede i 2040 fra konvensjonelle gruver. Derfor har utvinning av metaller og mineraler blitt en geopolitisk utfordring som vi må forholde oss til.
Vi trenger metaller og mineraler
Uttrykket «urban mining», eller urban gruvedrift på norsk, handler om å se og utnytte ressursene i avfallet vårt. Elektronisk avfall inneholder verdifulle mineraler og metaller som vi kan hente ut. Visste du for eksempel at ett tonn mobiltelefoner tilsvarer cirka 150 gram gull, tre kilo sølv og 100 gram kobber, samt en rekke sjeldne metaller som blant annet platina og rutenium. Disse metallene og mineralene trengs for å utvikle nye produkter. Dermed er det helt avgjørende at vi klarer å føre enhetene tilbake til verdikjeden. I tillegg krever utvinning av mineraler og metaller fra eksisterende elektronikk kun 15-20 prosent av energiforbruket sammenliknet med utvinning fra konvensjonelle gruver.
Vi må ha en sirkulær tilnærming
Leverandører og produsenter av IT-utstyr kan ikke lenger fraskrive seg ansvaret for verdikjeden som vi er en stor del av. Sirkulærøkonomi, også kalt kretsløpsøkonomi, har som mål at ressurser forblir i økonomien. Det får vi til med å redusere råvarebruken, redusere utslipp og energiforbruket til et minimum. Det handler om å se på alle leddene i verdikjeden. Derfor må vi å bygge sirkulære forretningsmodeller hvor alle produkter vi selger skal tas inn igjen i verdikjeden, ved å bli gjenbrukt, reparert eller resirkulert.
Bærekraft handler ikke lenger om lett grønnvasking og noen fine ord på hjemmesiden. Arbeidet med bærekraft er en krevende og gjennomgripende øvelse hvor hver virksomhet må se igjennom alt fra produkter og tjenester de selger på markedet, til hele verdikjeden sin. Verdikjeden kan inneholde flere tusen ulike aktører og ingen sier at dette arbeidet er enkelt. Arbeidet med bærekraft har aldri vært mer krevende. Det har heller aldri vært viktigere. Og vi er nødt til å gå fra lineære til sirkulære forretningsmodeller.
