Hvorfor er verdikjeden så viktig?
Fortsatt kan vi mer om innholdet i butikkjøpt kakedeig enn skjermen vi sitter foran. Det vil vi i teknologibransjen gjøre noe med.
Denne kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 10.01.2019.
Det er gått en måned siden fredsprisvinner Denis Mukweges vitnesbyrd lammet en hel verden. Der satt vi, ironisk nok, bak hver vår skjerm og tok i mot skildringer fra en brutal hverdag skapt av vårt eget teknologibegjær: våre nye dingser trenger mineraler fra blant annet i Kongo. Betydelige verdier fører til brutale gruvekonflikter og det er kvinner og barn som betaler den største prislappen. Bare i 2017 alene ble ytterligere 2 millioner mennesker internt fordrevne på grunn av konflikter i Kongo. Mukwege etterlyste ansvar. En måned senere er det få som spør: hva gjør vi når de skyldige er oss?
Fra gruve til sluttbruker
De fleste teknologiprodukter går gjennom mange hender og krysser flere landegrenser. Globalisering har optimalisert både verdikjeder og produksjonslinjer til størst mulig fortjeneste for produsentene. Lave produksjonskostnader og tilgang til råvarer gjør dessverre at det meste av IT-utstyr blir produsert i høyrisikoland, hvor hensyn til rettigheter eller miljø ofte ikke blir prioritert. De komplekse produksjonsnettverkene gjør det nesten umulig å spore hvor hver maskin kommer fra. Som forbruker er det lett å kjenne på en følelse av maktesløshet og at konfliktmineraler bare er «nok en sak» vi skal bry oss om. Som virksomhet er det likefullt ansvarsløst å la være.
Er det så farlig?
Ja, når mennesker slaktes og forkrøples og natur dør for vårt forbruk, så er det nettopp farlig. Heldigvis har forbrukermakten blitt en tydelig politisk stemme, og det er her jeg ber virksomheter om å være ansvarlige innkjøpere.
Vi skal ikke bort fra teknologiutvikling, for infrastruktur og innovasjon bidrar til å løse mange av verdens utfordringer. Regnskogsfondets kjente kampanje mot palmeolje gjorde at norske forbrukere presset matprodusenter til å kutte palmeolje med over 60 prosent på et år. I dag er det langt mellom matprodukter med palmeolje i norske butikker. På samme måte som vi stiller spørsmål ved hva vi spiser, må vi også stille spørsmål ved hvem som lager det vi kjøper.
Teknologibransjen vil konfliktmineraler til livs. Derfor følger vi produktene gjennom verdikjeden: fra gruve og storfabrikk, forbruker og returordning. For hver solskinnshistorie, finnes det et dusin avvik vi lærer av og må følge opp. Samtidig utfordrer vi våre teknologiprodusenter til å velge gruver og fabrikker hvor arbeidsforholdene holder internasjonal standard. Det er gledelig de gangene vi får bekreftet at et tydelig press gjør at arbeidsledere selv ser verdien av samarbeid for en felles bærekraftig forretningsmodell. Målet er at de selv spør «hva kan sikre grønne tall på bunnlinjen uten at det går på akkord med verken helse-, miljø eller kvalitetshensyn?».
Still krav!
Jobben med verdikjeden kan vi ikke gjøre alene. De siste årene har stadig flere kunder stilt spørsmål. Dette er velkomment, for i dialogen ligger det handlingsverktøy vi tar med oss til beslutningstagere på den andre siden av forhandlingsbordet.
Norske forbrukere kjenner godt til svane- og nøkkelhullsmerkene. Det er ikke like lett med tekniske produkter. Vi skaper ingen endring ved å trekke oss ut, men ved å belønne ansvarlige arbeidsforhold. Nettopp derfor må du spørre etter transparens når du kjøper teknisk utstyr. Da viser du at etiske hensyn gir et konkurransefortrinn, og du legger press på de som fortsatt ikke vil vise kortene de har for hånd.
